Eldre artikler 1967-2000

HERBA 1/1972

Einar Grepperud – Også slektene etter oss skal leve på jorden

Einar Grepperud var en foregangsmann innenfor biologisk-dynamisk og økologisk jordbruk i Norge. Han var en visjonær som tidlig så at den utvikling landbruket og samfunnet var inne i manglet dypere innsikt på områder som er avgjørende for vår framtid.
Sammen med sin kone Kari, sine barn og utallige ungdommer skapte de et lite kultursenter på Frilund Gård som ble av stor betydning for alle som erfarte, opplevde, studerte og samtalte.

Einar Grepperud vil som redaktør og forfatter av utallige artikler i Herba, som foredragsholder, debattant og initiativtaker til praktiske virksomheter, bli husket for sine kunnskaper innenfor mange felt, for sin framsynthet og sitt engasjement. Han sto det levende livet nær og forsøkte alltid å se helheten og sammenhengene. Han så det store i det lille og gjorde det store forståelig for de fleste.

Denne artikkelen «Også slektene etter oss skal leve på jorden», som ble skrevet i 1972 er et eksempel på hans evne til å leve i nåtiden med en kunnskap om fortiden som grunnlag for å skape en framtid for menneskene og jorda.

Også slektene etter oss skal leve på jorden

I det gamle bondesamfunn var ansvarsfølelse noe av det sentrale ansvaret for gården, for slekten, for bygden, for landet. Det gamle bondesamfunn hadde mange og påtagelige svakheter, men med røtter i en dyp religiøs holdning, og en grunnfestet respekt for jord, sto allikevel dette samfunn sterkt. «Hold gården i hevd og ætten i ære», var det grunnmotiv som levde fra generasjon til generasjon.

I vår tid vil de fleste si at et slikt grunnsyn var uttrykk for urealistisk romantikk, eller for naivitet. Skulle ikke vår generasjon ha rett til å høste fruktene av sin egen innsats, fra oljeboring til en jordbruksproduksjon etter industrimønster? Men vi ser også at nettopp det som kalles realisme på jordbrukets område med dyrkningsformer som er bestemt ut fra hva som er lønnsomt i øyeblikket og fører til at vi ødelegger de livsviktige ressurser som slektene etter oss skulle leve av.

På bakgrunn av den situasjon vi etter hvert er kommet opp i kan det være grunn til å spørre: Var ansvarsprinsippet i det gamle bondesamfunn allikevel et uttrykk for visdom? Svakhetene i en jordbruksmåte som bare tar hensyn til øyeblikkets fordel er tydelig å se. Ensidig kunstgjødselanvendelse medfører at stadig større mengder må til for å få de samme avlinger pr. arealenhet. Kulturplantenes motstandskraft blir svakere, også overfor parasittangrep, giftanvendelsen må stadig utvides. Den onde sirkel kommer tydelig frem.

Samtidig blir de økologiske svakheter ved den nåværende jordbruksform mer og mer fremtredende. Landbruksgifter er spredt over hele jorden, i verdenshavene, i matvarene. Kunstgjødsel som vaskes gjennom matjordlaget er en vesentlig faktor i ødeleggelsen av ferskvannsressurser. Og stadig oftere melder spørsmålet seg om det allikevel er en forbindelse mellom den veldige økning av allergiske og psykiske lidelser og den ernæring som er skaffet frem på grunnlag av kunstgjødsel og gift? Men ennå alvorligere banker et annet spørsmål på døren til vår sivilisasjonskrets: Hvordan steller vi med jorden som kommende slekter skal leve av?

Som så meget annet er også den jordbruksmetoden som hersker i var tid grunnet på den materialistiske livsoppfatning. Vår sivilisasjonsform er bygget på ideen om den blinde evolusjon, med naturrikene som tilfeldigheter, og mennesket som den blinde evolusjons fortsettelse i en storhjernes bevissthet. Bildet om mennesket som den nakne ape, skapt i et tilfeldighetens spill i en meningsløs biologisk evolusjon er som kjent grunnlaget også for nær sagt alle praktiske disposisjoner i vår tid. Derfor anser f. eks. nesten alle politiske retninger verden over det som fornuftig at jorden dyrkes på den måten som er mest lønnsom i øyeblikket, selv om det er ødeleggende for matjordlaget og selv om vår generasjon på denne måten ruinerer livsgrunnlaget for de mennesker som skal komme etter oss på jorden.

Populærvitenskapen beroliger oss fra tid til annen med at snart er vi uavhengige av åkerjorden, snart kan vi utvinne den mat en voksende befolkning behøver fra vannets plankton, fra oppdyrkning av sandørkener uten matjordlag, fra hydroponics i kjempemessige drivhus osv. Alle disse håpefulle teorier baserer seg på at mennesket primært består av materie og at menneskets ernæring ikke behøver a inneholde annet enn fysisk stoff og energi. At mennesket kan ha en organisasjon utover det materielle legeme, og at denne immaterielle siden også har sine krav når det gjelder menneskelig ernæring, er fullstendig ukjent for de naturfilosofer og forskere som planlegger det de kaller fremtidens matproduksjon.
I en slik forbindelse kan det være av interesse å betrakte Rudolf Steiners syn på naturen og på mennesket; på åkerjord og menneskelig ernæring. De impulser han ga blant annet til pedagogikk og jordbruk er bygget på et helt annet menneskebilde enn det som fremstilles i vanlige lære bøker og i populærvitenskap. Her står mennesket igjen som skapt ut fra guddommelig kraft, vilje og vishet. Det har evighetens stempel og har ubegrensede utviklingsmuligheter langs en pilegrimsvei som strekker seg over mange jordliv. Mennesket har funksjoner i flere plan, fra det rent fysiske til det rent åndelige, og trenger derfor både stoff og kraft i sin ernæring. Naturens vishet og en ny jordbrukskulturs innsikt kan gi næringsmidler som tilfører det komplekse menneske det stoff og den kraft det behøver.

På samme måte som menneskets fysiske organisasjon trenger fysisk stoff, trenger menneskets eteriske organisasjon til eteriske eller formende krefter for sin oppbygning. Og slik som vår psykiske eller astrale organisasjon trenger å bli ernært av krefter nettopp fra dette område, så trenger vårt «jeg» til kraft av samme natur som «jeg» – et selv. Dette – at ernæringen for å være fullverdig må inneholde noe mer enn fysisk stoff – kan høres fremmedartet ut for mange mennesker. Vi er jo alle opplært til å betrakte den fysiske side som den primære. Men godtar vi først – om så bare som en arbeidshypotese – at både mennesket og naturrikene bærer preg av å være skapt ut fra den mest omfattende og meningsfylte visdom – så må vi også kunne tenke oss at mennesket i sin helhet omfatter de krefter og kraftfelt som virker strukturerende inn så vel i det fysiske som på det rent spirituelle; retningsgivende plan.

Nøkkelordet til å forstå mer av livets evolusjon er ikke «den sterkestes rett», men koordinasjon, samspill og kosmisk visdom. Hvis vi da går ut fra at det primære i mennesket ikke er fysisk stofflighet, men en kraftorganisasjon i flere plan og av åndelig opprinnelse, så må vi kunne tenke oss at en slik kraftorganisasjon må «ernæres» for å være funksjonsdyktig. En fullverdig ernæring må altså inneholde både «stoff» og «kraft». Men hvorfra kommer da de krefter i ernæringen som understøtter vår høyere organisasjon? Dette er egentlig et spørsmål som går rett inn mot kjerneområdet i den biodynamiske jordbruksidé.
Noe av det sentrale i dette jordbruk er nettopp å betrakte planten som stående mellom jordisk stofflighet og kosmisk kraft. I dette polære spenningsfeltet ser vi planten utfolde seg: de spesielle dynamiske for holdsregler som f.eks. gjødsling og preparatanvendelse og har nettopp til hensikt å styrke plantens mulighet til å oppnå et maksimum av den utfoldelse som er spesifikk for den bestemte planteart. Ikke bare fra sol og måne, men også fra planeter og fiksstjerneverden strømmer det kraftimpulser inn i kulturplantene, og dette skjer i takt med den mulighet vi gir våre planter til å ta opp disse krefter.

De planter derimot, som blir dyrket uten forståelse for denne jordisk – kosmiske polaritet, i ensidige driftsformer med kunstgjødsel og gift, blir etter hvert «døve» for de krefter som strømmer inn fra det vide kosmos. Derfor er planter som er dyrket på en slik ensidig måte ute av stand til å «ernære» menneskets høyere organisasjon. Dette kan være forklaringen på den parallellitet som synes å eksistere mellom fullverdig ernæring og mulighet for en riktig menneskelig utfoldelse.
Slik kan vi se at to forskjellige slags syn på hva mennesket er – to menneskebilder – står mot hverandre og kommer til uttrykk bl.a. i måten jorden blir dyrket på og synet på det ansvar vi har for å bevare jorden. Tilsynelatende er det rent materialistiske syn langt det sterkeste. Her kan det vises til håndgripelige resultater i form av avlingstall og fortjeneste, og ikke minst til den triumf at vår sivilisasjonskrets er befridd fra sultens spøkelse.
Det er jorda vi lever av!

Kjent for mange er bl.a. historien om Huzafolket, disse fredelige plantespisere som dyrker sin jord på en helt organisk måte, og hvor vår tids sivilisasjonssykdommer er så godt som ukjente. Kanskje er den kraft som kommer fra næringsmidler dyrket på en intakt åkerjord av den største betydning når det gjelder fysisk og psykisk helse? Nettopp historien viser også at alle de store kulturperioder har hatt sin basis i et høytstående jordbruk. Det gamle Kina og India, Persia, Egypt, Hellas, Rom, alle var de grunnlagt på en jordbrukskultur og en ernæring basert på jordbruksprodukter. Mens folkene på steppene eller naturfolkene under palmene har gitt heller små bidrag til menneskehetens kulturutvikling.
Skyldes dette en tilfeldighet? Eller er den ernæring som blir frembrakt i en fruktbar og inntakt åkerjord som er selve grunnlaget for en riktig menneskelig kulturutfoldelse? Hvordan kan vi i vår tid være så blinde for det ansvar vi har overfor kommende generasjoner? Er det kanskje en ernæring med rikelig stoff, men utilstrekkelig kraft som hindrer i å se oss selv i en riktig menneskehetssammenheng? Kanskje vil en planteproduksjon basert på syntetiske gjødselstoffer og uten et intakt matjordlag bety et veldig tilbakeslag i menneskehetsutviklingen? Kanskje en fruktbar åkerjord allikevel vil være den beste arv vi kan gi etterslekten?

Med slike spørsmål kan vi nærme oss det problem som mer enn noe annet nå er brennende: Hvordan skal vi finne frem til et riktig ansvarsforhold til naturen, til jorden og til de slekter som kommer etter oss?

 

 

HERBA 1/1976
Maria Thun – Gunstig såtid i forhold til månens stilling i dyrekretsen

Maria Thun forsket på forholdet mellom plantevekst og månens og planetenes stilling i dyrekretse. Hvert år utga hun en såkalender med anbefalinger om gunstige tidspunkter for bearbeiding av jorda, såtidspunkt og høsting.

Maria Thun har drevet sitt enestående forskningsarbeid siden 1952. Allerede det første forskningsåret fant Maria Thun forskjeller i plantenes vekst, som ikke kunne forklares ut fra kvaliteten på frø, jordtype eller gjødsling. Hun besluttet derfor å undersøke om det kunne være en sammenheng mellom plantenes utvikling og himmellegemenes vandring i verdensrommet.

Maria Thun døde i 2012, men henner sønn har nå tatt over arbeidet med å utforme Såkalenderen.

Vi bringer her en artikkel skrevet av Maria Thun  som gir et lite innblikk i de grunnleggende tanker bak hennes forskning.

 

Gunstig såtid i forhold til månens stilling i dyrekretsen

Spørsmålet om de gunstigste sådager er alltid brennende. Hvem eller hva blir i jorden til impulsgivere for kosmiske krefter? Vi antar at fruktbar jord er bærer av slike impulser, mens jord med sterkt mineralinnhold ikke ser ut til å være noen god formidler for stjernekrefter. Ser vi på Rudolf Steiners henvisninger i landbrukskurset, finner man tre aspekter som kan betraktes som en enhet:

  • Jordens krefter og kreftene fra kosmos, som jeg har talt om, virker jo innenfor jordbruket gjennom det stofflige i jorden.
  • Man må vite at gjødsling skal bestå i å gjøre jorden mer levende.
  • For å få fosforsyre, kalium og kalk i jorden i et riktig forhold, må jorden bearbeides og gjødsles riktig.

Det vil altså si at alle krefter – alt som er bærer av noe vesensaktig i jordsfæren – må ha et stoff som grunnlag for sin virkning. Hvis det tilsvarende stoff mangler, kan det overordnede prinsipp ikke virke. Stoffet er nødvendig, på samme måte som mennesket må ha verktøy for å utføre et arbeid.
Rudolf Steiner omtaler på den ene side det fint stofflige som kan bringes inn fra omkretsen gjennom en jord som er «beslektet med planten», eller gjennom plantens egen virksomhet hvis den vokser i en levende jord. Det dreier seg særlig om de stoffer vi kaller sporstoffer, og som i alminnelighet ikke finnes i store mengder. Vi vet nå at disse er nødvendige for en harmonisk plantevekst.
I denne forbindelse kunne man gjøre interessante iakttakelser ved det fireårige jordbehandlingsforsøk uten gjødsling eller anvendelse av preparater, som ble igangsatt i forbindelse med ugressproblemet. 12 parseller ble anlagt, tilsvarende månens stilling i dyrekretsen (den sideriske måne, altså den tid månen bruker for å passere de tolv forskjellige regioner i dyrekretsen). Parsellene ble bearbeidet, men ikke tilsådd. Senere ble det undersøkt hva som vokste der av ugress. To måneder senere ble de enkelte parseller bearbeidet 18 cm dypt, mens månen stod i det samme dyrekretsbilde som ved første bearbeidning. Dette arbeidet ble utført 3 ganger årlig i hver vegetasjonsperiode gjennom fire år. For hver parsell altså i alt 12 behandlinger ved en og samme stilling av månen i dyrekretsen. Etter forsøket ble det tatt jordanalyser.
Disse ga et tydelig bilde av at behandlingen av jorden ved helt bestemte kosmiske påvirkninger har innflytelse på det stofflige innhold i jorden. Konsentrasjon av visse stoffer var således sterkt øket under ett aspekt, mens de var uforandret ved de 11 andre. Noen eksempler kan nevnes: Kobber og svovel under påvirkning av «Løven», fosfor under «Vannmannen», jern og aluminium under «Skorpionen», kalium under «Tvillingene», nitrogen i form av nitrat under «Steinbukken», nitrogen i amoniakkform under «Løven», mens de nitrogensamlende bakteriers virksomhet som bekjent forsterkes under «Tyren». Disse eksempler burde være tilstrekkelig til å vise det interessante ved forsøket. Forsøket har vist at det stofflig sett ikke er likegyldig under hvilket kosmisk aspekt vi behandler jorden. Vi understøtter den verdensretning som på disse dager er særlig virksom. Planten kan gi et svar tilsvarende den vekst impuls den får.
For kulturplantene ønsker vi naturligvis ikke noen ensidighet. Ved bruk av vekstskifte får vi en gunstig veksling. Når kultivering og sprøyting finner sted på den til sådagen svarende trigon (månestilling i dyrekretsen), oppheves enhver ensidighet. Vi kommer til en universell næringskvalitet. Ved dyrkning av legeurter forsøker vi derimot å øke plantens spesielle virkning ved en målbevisst og ensidig understøttelse av ett område.
La oss så betrakte det stofflige innhold i plantene enda en gang. Når de forskjellige plantearter sås eller plantes under de samme tolv aspekter som i de nevnte dyrekretsforsøk, og når de pleies i trigonrytmen, så gir en stofflig undersøkelse av disse planter en kurve som også viser hen på innflytelsen av de klassiske elementer. I planten finner man andre lovmessigheter enn i jordbunnen. Stoffene er nå hevet opp i det levendes område. Vi finner dem mer konsentrert i den rytmiske gjentagelse: Under innflytelse i retning av varme finner vi et større kobberinnhold, under innflytelse i retning av det jordaktige et større jerninnhold og mer kalium under virkning i retning av lys. Vi har i planteveksten og de kosmiske rytmers virkning mer å gjøre med sterke prosessuelle svingninger som ytrer seg i plantens vekst. Men i tørrsubstansen eller i asken finner vi en forandring i stoffsammensetningen.
La oss så betrakte det stofflige innhold i plantene enda en gang. I disse forsøksområder kunne man om og om igjen konstatere at en omlegning til biologisk-dynamisk metode, og en god reaksjon på stjernerytmene, tok omtrent 3 år. Deretter kunne man en rekke år konstatere at kalium og fosforinnholdet var stigende. En undersøkelse av disse forhold ved prøver av gjødsel eller kompost viste at fosfor og kalium frigjøres i rikelige mengder under formuldningsprosessene gjennom mikroorganismer. De beste virkninger fikk man når materialene hadde solens og preparatenes virkning et helt år. Hvis man derfor sprer komposten om høsten, kan det om vinteren finne sted en virkelig forvandling av leirsubstansene i humuslaget. Vi kan da tale om en varig humus, om en virkelig belivelse av jorden. (Dette gjelder for Mellom-Europa, o.a.)
Men også planten selv har evne til å forandre jordens stoffinnhold. Ved overtagelse av en ny forsøksjord med særdeles fosforfattig jordsmonn, kunne man ved dyrkning av 18 forskjellige planter konstatere stigning i fosforinnholdet. Man fant 2,0 etter saradella, 2,8 etter åkerbønner, 3,5 etter kløver, 4,6 etter kålrot og 5 etter gulrot, mens tallet gikk ned etter hvete, raps og solsikke. Dette viser at kulturplantene i et godt omløp selv kan bringe bevegelse i stoffhusholdningen i jorden, og slik selv virke jordforbedrende, og samtidig aktivere stjernevirkningene i jordbunnen. (For disse siste prøver hadde man ingen kompost til forføyning, bare biologisk-dynamiske preparater.)
Nedenfor anføres solens stilling i årsløpet. Den 20/12 står den i Skyttens tegn, den 20/6 i Tvillingenes tegn, og videre:


SOLENS STILLING I ÅRSLØPET

18/1 Steinbukken 20/7 Krepsen
15/2 Vannmannen 11/8 Løven
12/3 Fiskene 16/9 Jomfruen
19/4 Væren 2/10 Vekten
14/5 Tyren 20/11 Skorpionen

En bestemt side av solens virkning er avhengig av i hvilken stilling solen står i stjernebildene. Fra Skyttens bilde til Tyren er kreftene oppadgående og virker belivende på plantene. Fra Tvillingene til Skorpionen er de nedad gående og fører til modning og senere visning, men griper nå sterkere inn i selve jordområdet.
Månen gir i sitt månedlige omløp en slags speiling av solens årlige kretsløp. Er månen oppadstigende, blir plantens øvre deler fylt av saft og kraft. Dette er derfor tiden til å høste planter som er over jorden og for poding av trær og busker.
Når månen er avtagende, slik solen er det i årets siste halvdel, fremmer den utviklingen av røttene, f.eks. i planter som flyttes eller omplantes som stikkløk. Da er tiden også inne til å klippe hekk og til å beskjære trær. Saftvirkningene er da svake. Ved avtagende måne har rotfruktene sitt fulle saft innhold, og dette bør tas i betraktning når rotfruktene skal høstes.
Avtagende måne er da også en god tid for utkjøring av kompost og gjødselvann. Jorden opptar gjødselen godt i denne tid. Særlig viktig er dette for eng og beitemark. Sprer man gjødsel ved oppadgående måne, blir den ført i retning oppover, og grasartene får mindre smakelighet.
Kvaliteten av månevirkningene varierer med månens stilling i dyrekretsen, og dette virker igjen inn på vekst og avling.

MÅNENS STILLING I DYREKRETSEN

Tyren
Jomfruen Rotfrukter: Gulrot, reddik, selleri, pastinakk, poteter
Steinbukken
Tvillingene
Vekten Blomst: Blomster, rasp og bokhvete
Vannmannen
Krepsen
Skorpionen Blad: Salat, spinat, purre, kålrot, blomkål, rødbete
Fiskene
Løven
Skytten Frukt: Agurk, tomat, bønner, erter, korn
Væren

De beste kvaliteter for såkorn får vi når månen står i Løvens tegn når vi sår. Poteter og reddiker er unntagelser. Her er den beste så- og settetid Værens bilde. Rødbeter og sukkerbeter kan også såes på bladdager, men i veksttiden og ved innhøstning behandles de som rotfrukter.
Jordbær: Bør helst plantes når solen står i Løven og månen er avtagende og i en frukttrigon.
Grønngjødsel: For jordforbedring og nitrogensamlende planter er en rot-trigon best. Legger man vekt på en størst mulig grønnmasse, er såing på blad-trigon best. Det oppnås en god virkning når man benytter det riktige tidspunkt for såing, etter en jordbehandling i samme trigon. Likeledes ved å radrense og sprøyte innenfor samme månestilling.
De konstellasjoner som er gunstig for såing, er også gunstig for innhøsting. Bare bladdagene er unntagelser, da de bevirker en dårlig holdbarhet. Dagsforløpet er også et bilde av årsløpet. For innhøsting bør man derfor benytte formiddagen for alt som er over jorden, og ettermiddagen for alt som er under jorden. Ved innhøsting av såfrø er regelen annerledes. En del eksempler kan belyse dette: Reddiker sådd på riktig sådag for frø, høstes på rotdag når det gjelder frø til kommende år. Spinat sådd på bladdag kan gi gode frø når de kultiveres og sprøytes med kiselpreparat på frukt-trigon, men høstes på bladdag. Slik kan enkeltaspekter tas i betraktning.
Ugress vokser særdeles sterkt ved jordbearbeidelse på gode frødager. Dette kan utnyttes ved brakking. Ved å bearbeide jorden når månen står i Steinbukkens tegn, får man lite ugress. Gressplen: Såing av gressfrø er gunstig på bladdager. Jorden bør ikke være for fuktig og kald. Frøene må få god kontakt med jorden, derfor klappes jorden til eller miles. Vannes om aftenen når det er nødvendig. Gresset slås første gang ved nedadgående måne på bladdag, så røttene hurtig kan komme seg igjen. Man fremmer derved hurtig og tett vekst. Etter slåing gjødsles lett og sprøytes med 500 eller med brenneslevann. Slåing på blomsterdager hemmer veksten. Slåing på bladdager fremmer veksten.
Høyonn: Å slå høy på blomsterdager gir den beste kvalitet. Etter slåttonn benyttes første bladdag til gjødsling og/eller sprøyting (500).

 

Såkalenderen kan bestilles fra Biologisk-dynamisk Forening ved henvendelse til biodynamisk@biodynamisk.no